INTAKT RECORDS – CD-REVIEWS
PIERRE
FAVRE ENSEMBLE
Le
Voyage
Intakt CD 186
Lucas Niggli im Gespräch mit Pierre Favre. Jazz n' More, November-Dezember 2010
Intakt
macht sein 25. Jubiläumsjahr gleichzeitig zum Pierre-Favre-Jahr.
Le Voyage (Intakt CD 186), diesmal mit dem PIERRE FAVRE ENSEMBLE, ist
nach den Duos mit dem Posaunisten Samuel Blaser und dem Gitarristen
Philipp Schaufelberger die dritte Demonstration der Spielkunst des Meisters
der singenden Drums. Blaser und Schaufelberger gehören dem Ensemble
ebenso an wie das komplette Arte Quartett mit Beat Hofstetter am Soprano-,
Sascha Armbruster am Alto-, Andrea Formenti am Tenor- und Beat Kappeler
am Baritonsaxophon, Claudio Puntin an Klarinette & Bassklarinette,
Wolfgang Zwiauer am E- und Bänz Oester am Kontrabass. Nur das Klangtupfen
aufschäumende 'Attila est-tu là?‘ ist eine Kollektivimprovisation,
neben 6 von Favre komponierten oder, im Falle des alten Volkslieds 'Vreneli
ab em Guggisberg‘, arrangierten Stücken. Die 6 Bläser
liefern der kleinen Bigband den Aufwind für die Reise, auf der
Favre wenig dem Zufall überlässt. Bei 'Les Vilains‘
ist allein die Gitarre die nicht ganz so Brave unter den Braven, wobei
Schaufelberger als geborener Poet seine Freiheit allein als Lizenz zum
Dichten nutzt. Das tut er gleich noch einmal beim leicht südamerikanisch
rhythmisierten Guggisberg-Lied, indem er in zarter Tristesse die Saiten
zupft, wenn dem Vreneli das Mühlirad des Herzens bricht und die
Schweizer Krankheit wie eine Seuche umgeht. 'One for Makaya‘ ist
als Favre-Solo ein Gruß an Makaya Ntshoko, der Anfang der 60er
Afrobeats vom Kap in die Schweiz gebracht hat. Die hallen dann in 'Akimbo‘
wider, als feiner Rhythmusteppich und westafrikanisches Gitarrenpicking,
zu dem die Bläser unisono summen, während die Posaune einen
dunklen Gesang anstimmt. Heimweh nach dem Anderswo? 'As Far As That
Goes...‘ behält den schwermütigen Ton bei, lässt
ihn von der Klarinette versüßen, scheint daraus eine Vitalität
zu beziehen, die den Bläsern Schwung verleiht, die sogar die Posaune
unternehmungslustig macht, auch wenn eine melancholische Restsüße
bleibt. Auf einen buddhistischen Hintergrund für 'Anapana‘
käme ich nicht von allein, es ist heroisch und up tempo, und Favre
stellt seinen tappsigen, federnden Stil noch einmal solistisch aus.
'Wrong Name‘ fächert zuletzt summarisch Favres Vorlieben
auf, die gesammelten Bläserlinien, die flockige Rhythmik, das Sonore
und Sangliche, das in der Klarinette übersprudelt. Und wie schön
sie übersprudelt.
Rigobert Dittmann, Bad Alchemy 68, Deutschland
Thomas Hein, Concerto, Österreich, Dezember 2010
PIERRE
FAVRE, INTERVIEW NOVEMBRE 2010 Quelle est votre définition du swing ? Parlons maintenant de votre travail en solo ? Comment
construisez-vous un solo ? Avez-vous un scénario ? Adaptez-vous
votre set à l’acoustique du lieu ? Comment ont évolué
vos solos au fil des années ? Parlons maintenant des duos. Avec Irène Schweizer
l’écoute est impressionnante, vous cheminez ensemble.
Avec Samuel Blaser, par exemple, la distance est plus grande.
Comment abordez-vous les duos ? J’aimerais pour finir que vous nous parliez du Singing
Drums, The Drummers et du Pierre Favre Ensemble. La genèse
de tous ces projets, son évolution dans le temps et bien
sûr vos nouveaux projets. |
Swiss percussionist Pierre Favre has some 15+ discs out on various labels like ECM, FMR, Unit, Hat Hut and Intakt. Favre performs in solos, duos, trios and with a sax quartet and with chamber ensembles. I recently listened to another Favre Ensemble disc on ECM from 1977 which shares only two of the members from this current disc, Schaufelberger and Oester. It was also great!
I know a few of these musicians from previous discs like Claudio Puntin, Samuel Blaser & Philipp Schaufelberger, the last two have duo discs Favre also on Intakt. This ten piece ensemble sounds wonderful due to the thoughtful, engaging music that Mr. Favre has written. The music is more orchestral sounding with warm, well conceived harmonies and songs with different sections. "Vreneli ab em Guggisberg" has the five saxists stretching their notes out at the beginning but later has the horns playing somber, lovely chords together. Even when Favre plays solo as on "One for Makaya", his playing has a nice melodic tinge. Guitarist Schaufelberger often plays tasty licks along with the rhythm team while the horns swirl superbly around him. Different horn players get a chance to stretch out and solo here and there, most notably Samuel Blaser's ever- enchanting trombone. Every piece shows off a different aspect of Pierre Favre's composing abilities. "As Far as That Goes..." reminds me of British folk-rock with elegant melodies at the center. Favre provides kaleidoscopic harmonies for the horns on "Anapana" while he plays exquisite brushes sewing the entire piece together subtly. Considering that Mr. Favre is most well known as a drummer or percussionist, his playing is rarely featured here. It is his splendid, mature writing that makes this disc so charming. The last piece, "Wrong Name" recalls some of the better arranging by Graham Collier with layers of swirling and interlocking reeds and brass. For those of you who dig inventive music without ever going too far out, we have another winner.
Bruce Lee Gallanter, Downtown Music Gallery, New York, USA, November 2010
Der 73-jährige Schweizer Schlagzeuger, Komponist und Bandleader Pierre Favre ist eine einmalige Erscheinung im Bereich der improvisierten Musik aus dem Geiste des Jazz. Dixieland hat er gespielt und Bebop; er war Schlagzeuger der Max-Greger-Big-Band, bis er dann als wichtige Figur im 60er-Jahre-Free-Jazz eine klangrhythmische Spielweise entwickelte, für die er das klassische Drum-Set erweiterte und modifizierte. Zunehmend umgab er sich mit subtilen Klangerzeugern, bei denen von ihm selbst entwickelte Gongs und Becken eine große Rolle spielten. Doch Favre, der zurückhaltende, aber unbeugsame Poet der singenden Rhythmik, wurde zunehmend der Dauerdissonanzen des Free Jazz überdrüssig, folgte seiner Herzensneigung zu Tonalität und Harmonik und begann für unterschiedliche, eigene Besetzungen zu komponieren.
"Le voyage" ist sein neuestes Werk. Er hat es mit seiner Großbesetzung, dem Pierre Favre Ensemble, realisiert. Eine Klarinette bzw. Bassklarinette mit je einem Sopran-, Alt-, Tenor- und Baritonsaxophon fungiert als Bläsersatz; die Posaune ist eher dem mit E-Bass und Kontrabass gedoppelten Bassbereich zuzuordnen, und eine E-Gitarre sorgt für kesse Einwürfe und freche Kontraste. Subtil, aber bestimmt laufen die Fäden beim Schlagwerker zusammen. Das erste Stück mutet in seiner Komplexität noch etwas bemüht an – das eine oder andere Kehrwasser droht den Reisefluss noch ins Stocken zu bringen. Doch alsbald gerät die Reise zu einem Erlebnisausflug großen Vergnügens. Von Ferne grüßt Gil Evans; gute alte Big-Band-Tradition irrlichtert mit Exotischem am Horizont; schließlich darf sich die Mannschaft nach höchst konzentrierten Abschnitten einen kurzen Track lang in gänzlich freier Improvisation entspannen, um dann umso heiterer und nach der Reise letztlich etwas melancholisch in den Zielhafen einzulaufen. Der Zuhörer entdeckt, dass er mittlerweile zum erlebnisbeglückten Mitreisenden geworden ist.
Thomas Fitterling, www.rondomagazin.de, Deutschland, Januar 2011
Dischi JAZZ Le voyage
Percussioni protagoniste con lo svizzero Pierre Favre
Pierre Favre è un percussionista svizzero 73enne che ha fatto la storia del jazz europeo. È stato fra i primi a legare la tradizione afroamericana a quelle popolari del proprio Paese (non esclusa quella delicatissima dei carillon); è anche fra i più radicali nel trasformare la batteria in un complesso di strumenti percussivi in divenire, cercando stimoli in ogni parte del mondo. Da molti anni applica la stessa logica all' impatto sonoro nel suo insieme, guidando gruppi anomali e informali. Le voyage è una sorta di suite per clarinetto, trombone, chitarra elettrica e percussioni cui si aggiungono due bassi (elettrico e acustico) e un «coro» di 4 sax. Il risultato, che può ricordare la prima Carla Bley o l' ultimo Louis Sclavis, sposa in un' avventura musicale singoli e collettivo convincendo per la passione che emana.
Claudio Sessa, 16 gennaio 2011, Corriere della Sera, Italia
Welchen Lärm könnte eine solche Besetzung machen, wenn das der einzige Grund ihrer Zusammenführung gewesen wäre. Aber da ist dem rhythmischen Melodiker am Schlagzeug, dem großen Pierre Favre, etwas anderes vorgeschwebt. Eine differenzierte Auslotung von Soundpartikeln, die miteinander und gegeneinander in permanentem Kommunikationsfluss stehen, bilden das Grundgerüst für diese melancholische Fahrt ins Ungewisse. Der Sound dieser ‚Little Big Band‘, hauptsächlich bestehend aus führenden Stimmen der Improvisationsszene aus der Schweiz, hat einen ruhigen, fast zenhaften Charakter, ohne jemals Spannung und Struktur zu vernachlässigen. Der Zuhörer wird auf eine Klangreise mitgenommen, hat die Möglichkeit sich selbst Bilder zu diesen musikalischen Vorgaben zu machen. Beeindruckend die Transparenz dieser Aufnahmen (& dieses Orchesters). Da stehen die ganz großen Vorkämpfer der Instrumentierung und dem behenden Umgang mit einer Großbesetzung, aufrichtig Applaus spendend, Spalier. Es grüßen Barry Guy und das ‚London Jazz Composers Orchestra‘, Mike Westbrook, Gavin Bryars, Michael Sell, Franz Koglmann, Butch Morris, Willem Breuker, Alan Silva, Steve Martland, Colin Towns, Jeff Kaiser oder auch George Russell ganz herzlich. Wenn man schon alle Geschenke verteilt hat, dann sollte man sich mit dieser CD selbst eine Freude machen, sie wird lange andauern.
mitter, freistil 35, Jan-Feb 2011, Österreich
Flott reise
Trommeslager, bandleder og komponist Pierre Favre er en av de store navnene og veteranene i sveitsisk jazz.
Her hjemme er nok den nå 73 år gamle Pierre Favre mest kjent for sin ECM-innspilling "Singing Drums" fra 1984 sammen med Paul Motian og Nana Vasconcelos. Han har også jobba en hel del med andre storheter som John Surman og Mal Waldron, men likevel har han aldri fått den anerkjennelsen han fortjener i vår del av Europa.
Nå møter vi den fortsatt svært så oppegående "pensjonisten" med et 10 manns ensemble bestående av Sascha Armbruster på altsaksofon, Samuel Blaser på trombone, Andrea Formenti på tenorsaksofon, Beat Hofstetter på sopransaksofon, Beat Kappeler på barytonsaksofon, Bänz Oester på bass, Claudio Puntin på klarinett og bassklarinett, Philipp Schaufelberger på gitar, Wolfgang Zwiauer på bassgitar samt sjefen sjøl på trommer og perkusjon.
Sjøl om dette i stor grad er ukjente navn for oss så tar det ikke lang tid å slå fast at dette er musikanter av meget høy klasse både ensemblemessig og som solister. Favre står ansvarlig for alle låtene bortsett fra en sveitsisk folkemelodi og alle får mer enn nok å bite i. Favre har henta inspirasjon fra en rekke kilder – det være seg musikk eller musikanter han har møtt på sin lange ferd og det har ført til en spennende reise i melodiske og rytmiske strøk vi ikke kjenner veldig godt fra før og som derfor er egna til å utfordre oss. Grensene mellom det skrevne og det improviserte er ofte vanskelig å oppdage, noe som skaper spenning for de involverte og for oss som lyttere.
Pierre Favre Ensemble og musikken de gir oss makter å fortelle gode, innholdsrike, dynamiske og spennende historier. Inntil en visjonær norsk festivalarrangør greier å hente bandet til Norge er det mulig å glede seg med "Le Voyage" ofte og mye.
Tor Hammerø, www.side2.no, Norway, 18.01.11
Philippe Méziat, Jazzmagazine/Jazzman, Paris, Fébrier 2011
Thomas Fitterling, Jazzpodium, Deutschland, Februar 2011
Rolf Thomas, Jazzthing, Februar/März 2011
Nic Jones, All About Jazz, USA, February 2011
Wolf Kampmann, Jazzthetik, Deutschland, März/April 2011
Soit quatre saxophonistes (Beat Hofstetter, Sascha Armbruster, Andrea Formenti, Beat Kappeler), un tromboniste (Samuel Blaser),
un clarinettiste (Claudio Puntin), deux bassistes (Wolfgang Zwiauer, Bänz Oster) et un guitariste (Philipp Schaufelberger)
assistant ici Pierre Favre en son doux voyage.
Souffles à contre-jour ou en contre-chants, souffles tissant l'unisson ici et empruntant le contrepoint ailleurs, suave souffle d'un lunaire trombone
face à l'armada solaire du percussionniste (As Far As That Goes) ; tous ces souffles sont des souffles d'unions et de largesses.
Toujours claires et sensibles, les textures de Pierre Favre, de l'éveil à la lumière, bénéficient d'une guitare-guide,
tantôt vive et nerveuse, tantôt arpégeante de douceur. Et cette douceur, sans zone d'ombres et sans crépuscule défait,
n'est pas pour rien dans le charme vivifiant de ce solaire voyage.
Luc Bouquet, Le son du grisli, France, 2011
Il terremoto del movimento free e le sue scosse lambirono con rapidità le rive del vecchio continente trovandovi sensibili e ricettivi interpreti, e per quanto attiene al mondo della percussione una triade di punta poté da allora essere identificata nel nostro (e oggi più raramente espresso) Andrea Centazzo, nel britannico Paul Lytton e nell'elvetico Pierre Favre. Quest'ultimo ha esplicitato una gamma d'interessi aprendosi con curiosità a partnerships di omologhi di differente estrazione (si pensi al collettivo Singing Drums) e alle istanze del contemporaneo (Arvo Pärt etc.) rimanendo tutt'ora un protagonista di un free anche diversamente inteso e costruttivista. Appena compiute due interessanti incisioni in duo con due giovanissimi solisti (Albatros e Vol à voile, rispettivamente con il chitarrista Philipp Schlaufelberger e il trombonista Samuel Blaser) riunisce, ancora per la notevole Intakt Records, oltre a questi ultimi una sua orchestra per ordire una personale musica a programma.
Ispirato al tema del viaggio (come già, sempre per Intakt, il duo-choc Takase-Sclavis in Yokohama, 2009) Le Voyage arruola, sfruttando la leva dell'ultimissima generazione, una ciurma disciplinata e attenta. Ben schierati sul ponte, gli impeti scultorei del ben composto quartetto di fiati che, se timbricamente muta le morfologie da funerea e russante brass-band a slanci antifonali e organistici, è di fatto un piccolo e vivace parlamento che ispessisce in controcanto le linee dei solisti sfruttando in molti passaggi soluzioni mutuate dal camerismo novecentesco, configurando figure emergenti con rapidità e pronte alla dissoluzione senza mai ricorrere a gratuita effettistica. Il trombone avoca a sé un ruolo di faro, sia pure capriccioso, dai lunghi e discorsivi fasci e il percorso è tracciato dai timonieri alla chitarra e al clarinetto (quest'ultimo impersonato dal già noto Claudio Puntin) che con estro tendono alla virata senza comunque perdere la bussola dell'armonia e il senso dell'onda compositiva.
Pescando entro un oceano di spunti tematici disparati (dal mantra buddhista alla cantilena mitteleuropea), l' itinerario tocca isole di tenebra e mistero (Attila, es-tu là?) e l'ampia esposizione alle scogliere della dissonanza offre però una traversata che tocca squarci paesaggistici suggestivi, sia pur di breve apparizione; la declamazione si fa alta nei "tutti" solenni e concentrati, l'esperto nocchiero Favre rinuncia al protagonismo operando spesso da legante discreto alla band scandendone le frasi con la percussione felina e scintillante, concedendosi un articolato solo dai colori esotici (l'esperienza unicamente auditiva fa perdere la coreografica panoplia delle sue architettoniche batterie), ma non del tutto paradossalmente il diario di bordo si conclude entro un'estetica composta e una dinamica tendenzialmente quieta e riflessiva ma non per questo piatta.
Consideriamoci ulteriormente graziati da Intakt Records, con poca sorpresa circa la solida qualità degli ormai molteplici appuntamenti e della non magra scuderia di talenti (già piuttosto corposo il carnet - da Trio 3 a Barry Guy, Irène Schweizer, Fred Frith etc etc), e che annovera almeno due gemme degne di assoluta attenzione quali il poderoso live-box dedicato a Thelonious Monk (Monk's Casino, 2005) nonché la recentissima e toccante proposta dell'ultimo concerto di uno Steve Lacy uscente dalla scena vitale (November, 2010) e che continua a fissare su standard assai elevati cure produttive e spessori performanti.
Aldo del Noce,
Jazzconvention, lunedi, 4 April, 2011, Italia
Bill Meyer, Downbeat, USA, Mai 2011
Martin Woltersdorf, Kölner Stadt-Anzeiger, Deutschland, 8. April 2011
Bjarne Søltoft, Jazznytt, Norway, Nr. 2 / 2011
In the past few years, Swiss trombonist Samuel Blaser has made quite a name for himself. His discography is remarkably diverse for someone of his age, including the always-difficult solo album. Blaser is a player of enormous subtlety and beauty yet he also packs power and mastery of extended techniques in his horn that give it breadth and scope. On countryman drummer Pierre Favre's Le Voyage, we get to hear Blaser's trombone as a member of a tenpiece ensemble and as a team player. Favre is one of the founding fathers of European free jazz drumming (going back to his mid '60s work with pianist Irene Schweizer) and has had a long a varied career. He hasn't done a whole lot of directing larger ensembles, which is why Le Voyage is a bit of a revelation. His beautiful reed-laden charts show the influence of Gil Evans and Duke Ellington but there are elements that are distinctly his own, including folk-like melodies and an open rhythmic flow. The three main soloists on the disc are Blaser, guitarist Philipp Schaufelberger and clarinetist Claudio Puntin. But this is not a soloists' album per se; it's an album of beautiful, complex compositions played by an ensemble that understands its role. Blaser's part is fleshing out the bottom with lovely low-end harmonies, adding a subtle eccentricity to the music through his command of extended techniques. Robert Iannapollo, THE NEW YORK CITY JAZZ RECORD, USA, June 2011 |
More than 60 years after the big band era, improvising musicians still organize large ensembles to take advantage of its wider scope and range of colors. Such is the versatility of the arrangements possible with large bands as these sessions demonstrate, that each sounds completely unique while maintaining the same excellence. (...)
Taking a different tack is percussionist Pierre Favre’s Le Voyage Intakt CD 186 which mutates standard big-band harmonies with unique sound blocks in the drummer’s compositions. Utilizing a saxophone choir of soprano, alto, tenor and baritone to create concentrated organ-like chord pulsations, Favre’s intermezzos parcel the solos out among guitarist Phillipp Schaufelberger, trombonist Samuel Blaser and clarinetist Claudio Putin. With the rhythmic thrust doubled by string bass and bass guitar, the results evoke baroque ballads as certainly as big band swing. An example of the latter is “Wrong Name” where Putin’s florid twitters trill chromatically, while around him harmonized reeds throb in unison, prodded from adagio to andante tempo by cross-patterning cracks and pops from the drummer. “Les Vilains” on the other hand could be modernized Renaissance court music, with the reeds playing formalized close harmonies as if they were a string quartet, with cascading and irregular timbres doled out from Schaufelberger’s harsh, slurred fingering. Favre’s sound architecture is most obvious on “Akimbo” where reed shading becomes sonically three-dimensional as the drummer’s clips emphasize the symmetry between the guitarist’s string snaps plus Blaser’s plunger grace notes.
Ken Waxman, Jazzword, 2011, Canada
Article about Samuel Blaser, Stéphane Ollivier, Jazzmagazine/Jazzman, France, Juin 2011
Swiss drummer Pierre Favre was among the first of the Europeans to approach Free Jazz. After an apprenticeship backing up visiting American bop and mainstream musicians, he struck up a musical partnership with pianist Irene Schweizer. He was in the pianist's first groups (other members included Peter Kowald and Evan Parker). Since the '70s he's led a vast array of his own sessions (many on ECM and many for Schweizer's Intakt label) with different assemblages including an all-drum ensemble and a number of duets. But there's never been much work with large ensembles. So, Le Voyage, recorded with a 10-piece group of young Swiss players, is a welcome addition to his discography. Clearly this is an album that has been brewing in Favre for some time: he draws on his wealth of experiences as both a playing and listening musician to make this program. The material is all original except "Vreneli Ab Em Guggiberg," a piece arranged from an old bittersweet folk song from central Switzerland. "One For Makaya" is a drum solo dedicated to South African expatriate drummer, Makaya Ntshoko, who resided in Switzerland for many years and became a good friend of Favre's. "As Far As That Goes" sounds like a long-lost chart from a Lee Konitz big band session arranged by Bob Brookmeyer; the music is complex, yet never needlessly so. Favre uses a unique instrumentation: five reed players, one brass, and a rhythm section of guitar, two bassists (one electric), and himself. The material he's written spotlights the uniqueness of this ensemble and his writing emphasizes the uniqueness of this choice. Sure, there are obvious Ellington and Gil Evans influences but Favre's writing makes this music his own. The beautiful reed/ brass chorale that concludes "Vreneli..." could only be done by this band. The brass cushion that surrounds Blaser's trombone over the African pulse from the rhythm section on "Akimbo" is beautifully delineated. The only disappointment is that this track fades rather than coming to a logical conclusion. While there are solos (chief soloists: Philipp Schaufelberger on guitar, clarinetist Claudio Puntin, and Blaser) this is very much scored music with dense beautiful charts. What's also impressive is the fact that Favre's drums do not dominate even though he is the leader of the session. They lead, they set the rhythm, they color the landscape but they never dominate. Favre's arranging skills are a side of his music with which I was unfamiliar. But a side I relish hearing again. Robert Iannapollo, Cadence Magazine, 7-8-9/2011, USA |
Ciò che da sempre rende diverso Pierre Favre da molti colleghi (almeno dai tempi del collettivo Singing Drums) è il fatto che - nonostante sia un batterista - non è mai debordante. Può anche far sorridere, ma la storia della musica moderna ci viene in aiuto, raccontando di chiari protagonismi che (non se ne vogliano i musicisti in oggetto) vedono proprio i batteristi in cima alla classifica. Favre, ormai dagli anni Sessanta un "must" del percussionismo contemporaneo, ha dalla sua un'innata idea di limite e di straordinaria capacità compositiva per il "collettivo". |
Die Scheibe hier ist ein alter Schinken, aber sie kam erst letztlich zu mir, ist also gut abgehangen. Favre ist ja einer der großen Drummer der Schweiz, der von Max Greger bis Irène Schweizer schon fast alles im Jazz gemacht hat. Sein neuester Live-Streich ist ein herrlich frisch aufspielendes Quartett mit jungen Schlagzeuger_innen. Ein guter und sympathischer Mann, der's einfach kann und der beständig weitergeht, um mit jedem Schritt neu zu lernen. Hier hat er sich ein besonderes Geschenk gemacht: Eine Ensembleplatte, die so lässig und vor allem harmonisch wie lange nicht mehr aufspielt. Favre ist bekennender Melodiker, Dissonanzen machen ihn mittlerweile müde, verständlich bei der häufiger zu beobachtenden normativen Zwangsreproduktion von Improv-Klischees. Großartig, dass er hier nicht etwa den Weg einer bloßen Harmonieschwelgerei gegangen ist, sondern zu einer klugen und sensibel-sinnlichen Kollektivpoesie mit allen Tiefen und Höhen fand. Honker, "Music made my Day", www.terz.org, TERZ 04.12, 02.04.2012 |
Ken Waxman, THE NEW YORK CITY JAZZ RECORD, March 2012, USA (PDF-File)