Ingrid Laubrock er en svært så spennende saksofonist, komponist og bandleder som også har tatt New York med storm. Ikke nok med det: i bandet sitt har hun også med seg to andre ledende kvinnelige instrumentalister.
Ingrid Laubrock, nummer to fra høyre, med sitt Anti-House.

Tenor- og sopransaksofonisten Ingrid Laubrock (47), som opprinnelig kommer fra en liten by i Tyskland, har hatt en bemerkelsesverdig rute frem til en viktig posisjon i toppen av moderne jazz. Som sulten tenåring gikk turen først til Berlin, deretter til London før hun runda 20. Der jobba hun overalt inkludert på T-banestasjoner for å få endene til å møtes.

Laubrock hadde et klart mål for øyet og tok etterhvert timer hos saksofonister som Jean Toussaint og Dave Liebman og begynte sakte, men sikkert å etablere seg i spennende konstellasjoner i den engelske hovedstaden der hun blei værende i bortimot 20 år.

Som for så mange andre var likevel New York det endelige målet og for rundt ti år siden tok hun sjansen og satte kursen for New York og kanskje den aller mest spennende og innovative delen av byen, sett med jazzøyne, Brooklyn.

Der blei Laubrock tatt i mot med åpne armer og nysgjerrighet. Musikalsk har hun havna i en rekke konstellasjoner – alle forbundet med kompromissløshet – blant annet sammen med Anthony Braxton.

Jeg har alltid vært tiltrukket av hennes egne band og, sjøl om denne utgivelsen har blitt liggende til marinering og på vent alt for lenge, så er Anti-House, som hun etablerte nesten med en gang hun kom til NY, kanskje den aller mest spennende settingen til Laubrock.

Når det gjelder besetninga så synes jeg det er veldig hyggelig at tre av de fem er kvinner og det tre av de aller mest innovative instrumentalistene over there overhodet. Den canadiske pianisten Kris Davis og gitaristen Mary Halvorson danner sammen med Laubrock ei frontrekke som både snakker sammen og hver for seg på et unikt vis. De får også meget lydhør assistanse av bassisten John Hébert og trommeslageren Tom Rainey, Laubrocks ektemann forøvrig, og Oscar Noriega som gjest på klarinett på to av de åtte spora.

Musikalsk er landskapet Anti-House og Laubrocks komposisjoner inviterer til et sted mellom frijazz, samtidsmusikk, strukturerte passasjer, spennende melodier og åpne og herlige samtaler mellom fem lyttende og likeverdige musikanter fra øverste hylle. «Roulette of the Cradle» har tålt marineringa svært godt.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

https://torhammero.blogg.no/1520700903_jentene_tar_makta.html

The Cuban pianist, Aruan Ortiz, infiltrates himself in the tough avant-garde scene with purpose and distinction.
Bringing a little slice of his roots (mostly perceptive through his thriving left-handed rhythms), Ortiz was visibly delighted to interact with two long time idols: the vertiginous Mark Helias on bass and the resourceful Tom Rainey on drums.
The band was complemented with the trendy saxophonist, Ingrid Laubrock, who has been teaming up with the drummer in many interesting projects. She was fundamental to establish the intensity of the ambiences whether through simple melodies or hyperkinetic phrases adorned with percussive popping sounds, honks, and exciting trills.

Andrew Hill’s ‘For Emilio’ was a brilliant start, featuring Ms. Laubrock’s outside escapades, which got prompt responses from Ortiz.
The latter assumed a special preponderance during the improvisational section of his own composition, the enigmatic ‘Analytical Symmetry’ (taken from the album ‘Hidden Voices’) whose interpretation gained the form of an African tribal dance. Besides that, the attentions were turned to the unstoppable groove created by Helias and Rainey.
Helias was the composer of the following tune, a sort of spiritual hymn. He created an inviting ostinato together with Ortiz while Rainey filled the air with discerning wind sweeps. Ms. Laubrock, focusing on challenging melodic counterpoints, was more restrained in this tune, only to return to her ravishing blows in the set’s last composition, which she wrote.

After a short break, the starred quartet opened with a deconstructed bebop-like tune, another stirring creation of Ms. Laubrock.
The final pair of compositions was taken from the pianist’s album ‘Orbiting’. If the title tune showed a beautiful conjugation of sounds that might be trying to explain an episode by using call-response exchanges, ‘Numbers’ was a striking explosion of gravitational twirls, often interrupted by Ms. Laubrock’s invigorating flare-ups. Tom Rainey was magnificent, drawing smiles from Ortiz during the pleasurable interactive moments.

I was paralyzed by the verve of these four hyper-creative musicians who presented their own languages with one common goal in mind: making great music. And believe me! That happened!