All Reviews
Music journalism is under threat — and those who write about experimental and improvised music are a rare and vital breed. We collect and showcase these reviews to honour their work and help you dive deeper into the sound.
Browse and search reviews below
or use the button below to submit a review
In ogni musica d'avanguardia, per parafrasare il pensiero di Claudio Magris, si incontrano e si scontrano due tendenze antitetiche e complementari: quella a un raffinato tecnicismo linguistico, che lavora sul suono per strapparlo al suo logoramento sociale e renderlo così capace di poesia, e quella a procedere al di là o di rimanere al di qua del suono stesso, per ritrovare la poesia pura nella vita ancora non contaminata dalla falsità. La musica di Wadada Leo Smith e Sylvie Courvoisier si può ascrivere alla prima, benché il loro operare contempli anche tracce della seconda. I due artisti hanno modi di suonare diversi - più contorto e fluido quello della cinquantacinquenne pianista, più essenziale quello dell'ottantaquattrenne trombettista - che si combinano perfettamente anche grazie a una collaborazione pluriennale: si erano conosciuti nel 2017 in un concerto organizzato da John Zorn e già l'anno dopo avrebbero suonato insieme in un trio.
Negli otto brani di "Angel Falls", scaturiti dal metodo della composizione istantanea che volutamente non prevede alcuna partitura scritta, la Courvoisier orna con una ragnatela geometrica di suoni sempre educati le note spesso lunghe e lancinanti di Wadada, che si fanno pulsazione nitida, pausata, vivida e piena della massima tensione. Le linee astratte, che fanno però sentire la concretezza del loro essere pienamente parte del mondo, si accampano a piacimento, rispettando principi di equilibrio e di musicalità interni alle leggi dell'opera stessa. I brani respirano, si espandono, si contraggono e scivolano verso risoluzioni inaspettate; la musica si dispiega come una danza, alternativamente melodica e intricata, giocosa e solenne, rivelándosi infine luminosa, limpida e maestosa. Raggiungendo vette di alta poesia.
EN
In all avant-garde music, to paraphrase the thinking of Claudio Magris, two antithetical yet complementary tendencies meet and clash: one toward a refined linguistic technicalism, which works on sound to wrest it from its social wear and tear and render it capable of poetry, and another that moves beyond or stays on this side of sound itself, to rediscover pure poetry in a life not yet contaminated by falsehood. The music of Wadada Leo Smith and Sylvie Courvoisier can be placed in the first category, although their work also contemplates traces of the second. The two artists have different ways of playing — more intricate and fluid that of the fifty-five-year-old pianist, more essential that of the eighty-four-year-old trumpeter — which combine perfectly, also thanks to a long-standing collaboration: they first met in 2017 at a concert organised by John Zorn, and already the following year they would play together in a trio.
In the eight tracks of "Angel Falls", born from the method of instantaneous composition that deliberately requires no written score, Courvoisier adorns Wadada's often long and piercing notes with a geometric web of always refined sounds, turning them into a pulse that is clear, measured, vivid and full of the utmost tension. The abstract lines, which nonetheless convey the concreteness of being fully part of the world, settle freely, respecting principles of balance and musicality internal to the laws of the work itself. The pieces breathe, expand, contract and slide toward unexpected resolutions; the music unfolds like a dance, alternately melodic and intricate, playful and solemn, ultimately revealing itself as luminous, limpid and majestic. Reaching the heights of great poetry.
Warme Klänge, südliches Licht
Ist das Jazz? Oder eher Weltmusik? Egal. Wenn man sich dem
Klangzauber ergibt, den dieses Trio entfaltet, verlieren
Kategorisierungen jede Bedeutung. Hören wir da nicht eine
Melodie aus Monteverdis «Orfeo», dort nicht einen
mediterranen Dorftanz? Fest steht: Der Akkordeonist Luciano
Biondini, der Tuba-, Serpent- und E-Bass-Spieler Michel
Godard sowie der Schlagzeuger und Perkussions-Poet Lucas
Niggli schaffen eine unwiderstehliche Musik. Körperhaft
ist sie, sinnlich, melodiös. Ob die Musiker improvisieren oder
nahe an den Vorlagen bleiben: Stets ist ihr Spiel von
Aufmerksamkeit, Wärme, Esprit und Phantasie erfüllt. (pap.)
Éclats - Live In Europe / Sylvie Courvoisier Trio
① Éclats - for Ornette ② Just Twisted ③ Requiem d'un songe ④ Imprint Double ⑤ South Side Rules ⑥ Big Steps Towards Silence ⑦ Free Hoops ⑧ Lulu's Dance ⑨ Downward Dog
Intakt Records CD 452
A live work from a Swiss-born New Yorker's American trio
The Courvoisier Trio, which has been documenting its achievements on record since the 2010s, presents recordings from three venues on their European tour in February 2025. On ①, an irregular theme gives way to a bass solo, with free-spirited piano and busy drums trading off in a kind of self-introduction. ② features a decisive unison phrase shared by all three; ③ reveals a surprisingly melodic side; ④ offers an engaging dialogue among the members anchored by the bass; and ⑤ sees arco bass acting as a catalyst — throughout, the intuitive interplay as the musicians develop the leader's compositions is deeply satisfying.
De Amerikaanse saxofonist Lewis is uiterst productief. Daarbij is hij wat je noemt een rasmuzikant met een zeer eigen geluid. Zijn gevarieerde werk wordt voor alles gekenmerkt door kwaliteit en originaliteit. Hij werkt steevast per album met verschillende muzikanten. Het min of meer ‘klassiek’ klinkende album Abstraction Is Deliverance maakte hij met zijn eigen kwartet. Curieuze titel, maar geen wonder: Lewis is redelijk thuis in de (continentale) filosofie! Het album biedt acht eigen composities en een cover. Ik noem hier ter illustratie van dat klassieke de openingstrack Ware, een tribuut aan saxofonist David Ware waarop we vooral ook de invloed van Coltrane horen. Op de track Mr. Click gebeurt iets vergelijkbaars, al was daar Sonny Rollins de inspiratie.
Behoorlijk anders is de sound op het tweede album dat Lewis dit jaar maakte met de postpunkers van The Messthetics, zo’n twee jaar na hun eerste samenwerking. Dat ‘post’ kun je overigens gerust schrappen. De ritmesectie staat hoe dan ook als een huis. Bas en drums creëren op schitterende wijze ruimte voor de sax van Lewis, iets dat toch net wat beter lukt dan op hun eerste album. Zoveel is duidelijk: de freejazz van Lewis, in welke bezetting dan ook, is weergaloos!
„...wird sich in die Geschichte dieses Zeitalters für schwarze Frauen jenseits des Atlantiks einprägen.“ Hm. Schön wär's. Doch zwischen der nach eigenem Dafürhalten weltbewegenden Macht von Musik und ihrer totalen Kommerzialisierung und ihrer Ohnmacht besteht doch eine gewisse Diskrepanz. Dennoch schenken NITE BJUTI und Minwi (Intakt #450) Hoffnung und Trost. Candice Hoyes: Vocals, Pedals, Lyrics, Mimi Jones: Bass, Vocals, Pedals und Val Jeanty: Beats, Electronics sind in New York City als „musikalische Alchemistinnen“ verbunden in Caribbean lineage. Hoyes als Hija jamaikanischer Eltern hat als Stimme bei Sadah Espii Proctors "adrift" und mit Rotary Connection 222 in Chicago Erstaunen hervorgerufen. Jones, aufgewachsen in der Bronx, lehrt an der Berklee School of Music, spielt im Leap Day Trio und offeriert ihre Musik auf Hot Tone Music. Jeanty stammt aus Haiti, verbindet in ihrem 'Voodoo-Electro' Sound und Spiritualität, spielte mit Ravish Momin als Turning Jewels Into Water und vermittelte schon mit „KāFOU“ [Crossroads] und der Harfinistin Cassie Watson Francillon „true musical alchemy of the Black American experience“ – 'Minwi' bedeutet Mitternacht in Kreol. Hier erklingt ein lustvolles Crawling & Crying im Dank an Octavia Butler ('Ode to Octavia'). Sapodilla als 'Madeleine' weckt die Erinnerung an ihre Roots und ihr Erbe ('Roots Legacy'). Sie erinnern als 'Blaxk Mermaids' mit „kinky afro“ an jene, die lieber ertranken, als sich versklaven zu lassen. Zu noch kleinen Trompetenkaskaden von Milena Casado schwärmt und kichert Hoyes von Chefchaouen, der 'Blauen Perle' Marokkos ('Chefchauen Blu'). Sie ruft „Let's find the joy that only we deliver“, reimt graditude auf sacred negritude ('Piezoelectricity Girl'), erinnert sich an „The first words I ever read“ ('Hijas'), visioniert Sterne, repetiert „I cannot be corrected / I cannot be rejected / I am naturally perfect“ ('Burf Myself'). Sie verkündet zu Clapping: „I’ll birth myself“, sie stöhnt und genießt Hibiskus als Midnight Drink ('Choeback'). Bei 'Wombfire' flötet zuletzt noch Nicole Mitchell mit Nite Bjuti. Mich erinnert das an die Negrophilia und den Nu Sound auf Thirsty Ear in den jungen Jahren des Millenniums. Der Bass als Schlagader inmitten von Myriaden Beats und Noises, mit Hoyes als Tochter, als Medium, als Nixe, als Mama, die in sich Leben mit Feuer und mit Candies nährt. Toll! [BA 133 rbd]
THE Otherlands Trio are an engrossing threesome. Anyone who hears the Virginia-born alto saxophonist Darius Jones is likely to be frazzled by the scintillation of his outrageous sonics. In a trio context with the subtle, multisonic drums of New Yorker Eric McPherson and the earthen Memphis bassist Stephan Crump, the collective waxened messages are even more intense.
When Jones grips a theme, as in the opener Metamorpheme, he holds onto it and won’t let go, as if it were crucial to his musical existence. McPherson and Crump pick up his prolonged determination and the three create rhapsodies of riffs, sirens and sometimes agonised instrumental voices as if they were heralding a new age of sound.
Hear the brief track, Instared. McPherson rustles and rattles, Crump plunges and Jones howls and implores. It is a music of sublimated, emotive speculation, setting the listener’s mind on the very edge of knowing.
https://morningstaronline.co.uk/article/jazz-album-reviews-chris-searle-april-27-2026
Other Aspects 4/26/26
Feature: "The Eerie Glow of Jellyfish" performed by LDL (2024).
John Tchicai - Frisk Baglaens
Claude Lawrence Trio - The Clock
Nite Bjuti - Wombfire
Walt Shaw & Jim Tetlow - Smudging the Tundra
Alexander Hawkins - Lullaby Much Further
Marilyn Crispell & Anders Jormin - For the Children
Satoko Fujii & Myra Melford - Pairs
LDL - The Eerie Glow of Jellyfish
The Group For Contemporary Music - Chamber Variations
Robert Fripp - ICA Loop I & Solos
McPhee/Edwards/Kugel - Song For Cecil
McPhee/Edwards/Kugel - Just To Wait
McPhee/Edwards/Kugel - Images in Mind
Lazro/Leandre/Lovens - Temps du Corps 3
Goal Weight - Pyrex Messiah
Amanda Irarrazabal - Illustraciones
Jeff Lederer - Forms & Sounds, Mvt. 2
https://wayofm.org/node/17658
Other Aspects 4/26/26
Feature: "The Eerie Glow of Jellyfish" performed by LDL (2024).
John Tchicai - Frisk Baglaens
Claude Lawrence Trio - The Clock
Nite Bjuti - Wombfire
Walt Shaw & Jim Tetlow - Smudging the Tundra
Alexander Hawkins - Lullaby Much Further
Marilyn Crispell & Anders Jormin - For the Children
Satoko Fujii & Myra Melford - Pairs
LDL - The Eerie Glow of Jellyfish
The Group For Contemporary Music - Chamber Variations
Robert Fripp - ICA Loop I & Solos
McPhee/Edwards/Kugel - Song For Cecil
McPhee/Edwards/Kugel - Just To Wait
McPhee/Edwards/Kugel - Images in Mind
Lazro/Leandre/Lovens - Temps du Corps 3
Goal Weight - Pyrex Messiah
Amanda Irarrazabal - Illustraciones
Jeff Lederer - Forms & Sounds, Mvt. 2
https://wayofm.org/node/17658
Unheralded before now, the debut disc by pianist Alexis Marcello reveals a fully formed stylist whose 12 solos create something unique from an amalgamation of Jazz, improv, hip-hop and Latin inflections. Now 40-something, Marcello, who has a Panamanian mother and a Dominican father is an Afro-Latino from New York’s outer boroughs whose playing reflects formal studies, mentorship by Yusef Lateef and gigs with the likes of Daniel Carter, James Brandon Lewis and rappers.
One strand of Marcello’s playing blends the rhythm and romanticism of Caribbean-Central American sounds on tracks such as “Break Bread” in such a way that the result is not only emotional and expressive but also contains the germ of what could be a familiar ballad. In contrast other tunes – all of which except two are originals – move through march tempos, hard stops and pressurized accents, as power chords as on “1010 Wins” amalgamate stop-time gallops into even speedier shudders leading to timbral crescendos. Then there are pieces like the introductory “Boogieminish Bop” that in its clattering evocation of both styles manage to encapsulate the evolution from Swing to Modern Jazz in fewer than four minutes.
Tellingly Marcello concludes this recital with a reading of Thelonious Monk’s “Eronel” played in a non-Monkish manner, substituting the expected angularity for Stride and early Bebop chording. Caito Soto’s “A Saca Camote” the other non-original, uses antiphony from keyboard stretches and two-handed motifs to suggest Latino roots with a gradually ascending prestissimo pulse.
All these strands are united in the mini-concerto that is “Amargado”. Among the cascading dynamics and energetic glissandi, light and dark timbres are exposed as the piece moves from proffering chanson-like lyricism to exaggerated flowery pattern to carefully outlined notes with a dip into pressurized emphasis and a reprise of the initial lyricism.
Seemingly a musician whose time has come, with this powerful a debut, it will be worth watching to see what Marcello next creates.
https://www.jazzword.com/reviews/alexis-marcello/
Sylvie Courvoisier has never been easy to pin down, which is exactly the point. The Lausanne-born pianist moved to New York City in 1998 and spent the next two-plus decades making herself indispensable to the downtown avant-garde, working alongside John Zorn, Evan Parker, Wadada Leo Smith, and Mark Feldman, among others. She received the Swiss Grand Prix Music and an American Academy of Arts and Letters Music Award in 2025, recognition that felt overdue rather than surprising. Her long-running piano trio with bassist Drew Gress and drummer Kenny Wollesen has been one of jazz's most formidable units for years. Éclats: Live in Europe, recorded during a February 2025 tour, makes a strong case that the group has never sounded better.
The opener, "Éclats -for Ornette," comes out swinging. Courvoisier does not genuflect at Ornette Coleman's altar so much as tear the door off it. "Just Twisted" is knotted and physical, a theme the trio seems to be assembling and dismantling in the same breath, a form of controlled chaos that never tips into self-indulgence. The pianist's circular and staggered bop maneuvers ride atop a rock-like riff, while Gress provides a steady undertow, leading to a complex rupture and a regenerative stream of ideas within the trio's engaging improvisations.
The album's emotional center settles around "Requiem d'un songe," featuring Courvoisier's brisk voicings and rapid post-bop bursts. Shifting currents eventually guide the band toward a voice that is striking in the way that unsettling things sometimes are. "Imprint Double" breaks that spell with a relentless, tumbling drive, blending rock grooves with boogie-woogie inflections, reflective passages, and generous doses of absorbing improvisation.
"Big Steps Towards Silence" is patient in a way that demands attention rather than rewarding distraction, unfolding as a dense three-way call-and-response exchange that converges toward near silence, followed by rising mini-motifs that alternate with quieter passages. Here, Wollesen steps forward with a series of polyrhythmic conversations, steering the band back to the primary melody. "Lulu's Dance" carries a stalking, muscular quality, guided by the pianist's imagery of climbing a ladder, accented by the rhythm section's sweeping sound sculptures and several false endings that return the group to the subtle state introduced at the outset.
Courvoisier has always played as if the stakes are high. Here, they feel even higher, and Gress and Wollesen meet her at every turn. This is a trio firing on all cylinders with no interest in easing up.
https://www.allaboutjazz.com/eclats-live-in-europe-sylvie-courvoisier-intakt-recordss
Sylvie Courvoisier has never been easy to pin down, which is exactly the point. The Lausanne-born pianist moved to New York City in 1998 and spent the next two-plus decades making herself indispensable to the downtown avant-garde, working alongside John Zorn, Evan Parker, Wadada Leo Smith, and Mark Feldman, among others. She received the Swiss Grand Prix Music and an American Academy of Arts and Letters Music Award in 2025, recognition that felt overdue rather than surprising. Her long-running piano trio with bassist Drew Gress and drummer Kenny Wollesen has been one of jazz's most formidable units for years. Éclats: Live in Europe, recorded during a February 2025 tour, makes a strong case that the group has never sounded better.
The opener, "Éclats -for Ornette," comes out swinging. Courvoisier does not genuflect at Ornette Coleman's altar so much as tear the door off it. "Just Twisted" is knotted and physical, a theme the trio seems to be assembling and dismantling in the same breath, a form of controlled chaos that never tips into self-indulgence. The pianist's circular and staggered bop maneuvers ride atop a rock-like riff, while Gress provides a steady undertow, leading to a complex rupture and a regenerative stream of ideas within the trio's engaging improvisations.
The album's emotional center settles around "Requiem d'un songe," featuring Courvoisier's brisk voicings and rapid post-bop bursts. Shifting currents eventually guide the band toward a voice that is striking in the way that unsettling things sometimes are. "Imprint Double" breaks that spell with a relentless, tumbling drive, blending rock grooves with boogie-woogie inflections, reflective passages, and generous doses of absorbing improvisation.
"Big Steps Towards Silence" is patient in a way that demands attention rather than rewarding distraction, unfolding as a dense three-way call-and-response exchange that converges toward near silence, followed by rising mini-motifs that alternate with quieter passages. Here, Wollesen steps forward with a series of polyrhythmic conversations, steering the band back to the primary melody. "Lulu's Dance" carries a stalking, muscular quality, guided by the pianist's imagery of climbing a ladder, accented by the rhythm section's sweeping sound sculptures and several false endings that return the group to the subtle state introduced at the outset.
Courvoisier has always played as if the stakes are high. Here, they feel even higher, and Gress and Wollesen meet her at every turn. This is a trio firing on all cylinders with no interest in easing up.
https://www.allaboutjazz.com/eclats-live-in-europe-sylvie-courvoisier-intakt-records
An invitation to perform at the 2023 Guimarães Jazz Festival in Portugal gave bassist and composer Michael Formanek the perfect opportunity to explore the sonic possibilities of the organ—an instrument he first loved in the rock bands of his Bay Area youth, and later rediscovered in the visionary works of Olivier Messiaen.
Alexander Hawkins proves an ideal partner on Hammond B3, alongside two longtime collaborators from the trio Thumbscrew—Mary Halvorson on guitar and Tomas Fujiwara on drums—joined by João Almeida on trumpet, as well as John O'Gallagher—now based in Portugal—and Chet Doxas on saxophones. A newly formed septet that knows exactly when to fan the flames—as they do, with relish, on the aptly titled "aka the Stinger."
https://www.allaboutjazz.com/michael-formanek-aka-the-stinger-play-thiss
Die deutsche Saxophonistin Angelika Niescier präsentiert mit „Chicago Tapes“ ein tolles Projekt, das von einem Ensemble kongenialer Musiker aus Chicago getragen wird. Der Opener „Rejoice, Disrupt, Resist“ ist ein wütender Protest gegen die inhumane Politik
des Trumpismus. Hier spielt Niescier zusammen mit Dave Rempis in vorderster Reihe. Die Altsaxophonisten brillieren mit scharfen Riffs und unbändigem Feuer. Auch Bassist Luke Stewart und Schlagzeuger Mike Reed echauffieren sich mitreißend, wobei das virtuose Vibraphon von Jason Adasiewicz für das Bling-Bling zuständig ist. Als Statement für die Skater folgt „Bouncin’ The Ledge“. Das flirrende Saxophon wird von Stewarts Bass gespiegelt, bevor der Song in einem zappelnden Durcheinander endet. „E Randolph Street“ klingt so vielschichtig wie
das schillernde Kulturangebot des Szene-Quartiers. Der Song folgt einem subversiven, aber doch recht fordernden Flow und präsentiert dabei eine Fülle von Motiven und Rückblenden. Verwurzelt in der Tradition des amerikanischen Jazz unterstreichen die „Chicago Tapes“ Niesciers Verbundenheit mit den lokalen Musikanten und offenbart en passant profundes Mitgefühl mit den Locals – NO ICE!
Den sveitsiske pianisten og komponisten Sylvie Courvoisier har vært en viktig stemme på den moderne jazzscenen i 20 år der hun, i hovedsak holder til i New York. Hun kommer opprinnelig fra Sveits, og ble nylig tildelt den prestisjetunge sveitsiske «Grand Prix Musik» for 2025. Hun har utgitt en rekke utmerkede plateutgivelser, senest soloalbumet To be Other-Wise og det flotte duoalbumet Angel Falls med trompeteren Wadada Leo Smith. Og nå topper hun det hele med et livealbum med sin trio med bassisten Drew Gress og trommeslageren Kenny Wollesen. Albumet, som ble spilt inn under en europaturné i februar 2025, presenterer selve essensen av denne fremragende trioen. Dette er den fjerde utgivelsen på trio, og etter å ha lyttet mye til de tre foregående, gledet jeg meg storligen til å høre de live.
Opptakene er gjort under JOE Festival i Essen i Tyskland, Festival Sons d’hiver i Ivry-sur-Sines i Frankrike og på Jazzclub Untherfart i Munchen i løpet av turneen i februar, og alle sporene er utmerket tatt opp og mikset, slik at det blir en helhet over platen som setter trioen helt i toppen av den moderne jazz-adelskalenderen.
Hun har gjestet Norge med trio tidligere, blant annet i 2022, da hun gjestet Vossa Jazz, den gang med Gress og med Tom Rainey på trommer (fordi Wollesen hadde blitt stoppet på en flyplass i Europa på grunn av problemer med pandemirestriksjonene).
Og å lytte til denne utgivelsen, blir som å høre en slags «best of» med trioen. For de ni komposisjonene, som alle er skrevet av Courvoisier, sammenfatter mye av det man har hørt med trioen tidligere. Og fra de åpner med «Éclats – for Ornette», til de avslutter med «Downward Dog», er dette en nesten himmelsk reise i utsøkt pianotriospill.
Dette er tre musikere som har spilt mye sammen, og som kjenner hverandres hver lille bevegelse. Det fører til at båse bass og trommer følger Courvoisiers alle bevegelser, fra det hardtsvingende og Ornette Colemanske i åpningen, via en slags videreføring av det Cecil Taylor holdt på med, til det roligere og vakre. Men det er Courvoisiers energiske og, tidvis, aggressive pianospill som gjør dette til en fantastisk opplevelse. Hun spinner rundt temaene som om det nesten dreier seg om liv og død. Hun har en enorm teknikk og en kreativitet i spillet som ofte kan savnes i dagens jazz.
Bass-spillet til Gress er akkurat der det skal være – hele vegen. Han må ha verdens største og mest lyttende ører, og Wollesens trommespill er kraftig og energisk med en rekke energiske «poengteringer» i spillet som gjør triospillet originalt og tøft.
Jeg har lyttet mye til disse tre musikerne, både i denne trioen og i andre sammenhenger. Men jeg fikk dessverre ikke hørt dem på Europa-turneen i 2025, og det er synd, for jeg er overbevist om at hver av konsertene på turneen må ha vært store opplevelser. Men nå har jeg heldigvis et nydelig utdrag på plate. Og det er en plate som kommer til å bli spilt mye framover. For dette er «pise godt» som de sier i Danmark.
https://salt-peanuts.eu/record/sylvie-courvoisier-trio-3//
Co w jazzie piszczy [sezon 4 odcinek 15]
Graliśmy:
Amalie Dahl’s Dafnie EXTENDED “Slow motion” z albumu “Live at Moldejazz”
Jon Irabagon “Morning Star” z albumu “Focus Out”
Jon Irabagon “Sugar Rush (Radio Edit)” z albumu “Saturday child”
Sylvie Courvoisier Trio “Éclats – for Ornette” z albumu “Live in Europe” – Intakt Records
Biondini Godard Niggli “Tempi passata” z albumu “Fables Of Time” – Intakt Records
Michael Formanek “Braxes” z albumu “New Digs” – Intakt Records
Carlos Niño & Friends “Deep Bow” z albumu „Bubble Bath for Giants”
Devin Gray feat. Andrea Parkins & Frank Gratkowski “Kurkuma” z albumu “Hz of Gold” – Rataplan Records
Dave Stapleton “Quiet Fire” z albumu “Quiet Fire” – Edition Records
Gregory Hutchinson “Ah-Leu-Cha” z albumu “Kind of Now – The Pulse of Miles Davis” – Warner Music
Hugo Fernandez “Playing Chase” z albumu “Rivermind”
Brian Molley Quartet “The Man and the Lion” z albumu “Tùs / Origin” – BGMM Records
Horizon Trio “Pour des Prunes” z albumu “Oscilla”
Andrew MacKelvie’s Many Worlds “Mirror Era” z albumu „Many Worlds” – Watch That Ends The Night
https://donos.home.blog/2026/04/19/co-w-jazzie-piszczy-sezon-4-odcinek-15//
Co w jazzie piszczy [sezon 4 odcinek 15]
Graliśmy:
Amalie Dahl’s Dafnie EXTENDED “Slow motion” z albumu “Live at Moldejazz”
Jon Irabagon “Morning Star” z albumu “Focus Out”
Jon Irabagon “Sugar Rush (Radio Edit)” z albumu “Saturday child”
Sylvie Courvoisier Trio “Éclats – for Ornette” z albumu “Live in Europe” – Intakt Records
Biondini Godard Niggli “Tempi passata” z albumu “Fables Of Time” – Intakt Records
Michael Formanek “Braxes” z albumu “New Digs” – Intakt Records
Carlos Niño & Friends “Deep Bow” z albumu „Bubble Bath for Giants”
Devin Gray feat. Andrea Parkins & Frank Gratkowski “Kurkuma” z albumu “Hz of Gold” – Rataplan Records
Dave Stapleton “Quiet Fire” z albumu “Quiet Fire” – Edition Records
Gregory Hutchinson “Ah-Leu-Cha” z albumu “Kind of Now – The Pulse of Miles Davis” – Warner Music
Hugo Fernandez “Playing Chase” z albumu “Rivermind”
Brian Molley Quartet “The Man and the Lion” z albumu “Tùs / Origin” – BGMM Records
Horizon Trio “Pour des Prunes” z albumu “Oscilla”
Andrew MacKelvie’s Many Worlds “Mirror Era” z albumu „Many Worlds” – Watch That Ends The Night
https://donos.home.blog/2026/04/19/co-w-jazzie-piszczy-sezon-4-odcinek-15//
Co w jazzie piszczy [sezon 4 odcinek 15]
Graliśmy:
Amalie Dahl’s Dafnie EXTENDED “Slow motion” z albumu “Live at Moldejazz”
Jon Irabagon “Morning Star” z albumu “Focus Out”
Jon Irabagon “Sugar Rush (Radio Edit)” z albumu “Saturday child”
Sylvie Courvoisier Trio “Éclats – for Ornette” z albumu “Live in Europe” – Intakt Records
Biondini Godard Niggli “Tempi passata” z albumu “Fables Of Time” – Intakt Records
Michael Formanek “Braxes” z albumu “New Digs” – Intakt Records
Carlos Niño & Friends “Deep Bow” z albumu „Bubble Bath for Giants”
Devin Gray feat. Andrea Parkins & Frank Gratkowski “Kurkuma” z albumu “Hz of Gold” – Rataplan Records
Dave Stapleton “Quiet Fire” z albumu “Quiet Fire” – Edition Records
Gregory Hutchinson “Ah-Leu-Cha” z albumu “Kind of Now – The Pulse of Miles Davis” – Warner Music
Hugo Fernandez “Playing Chase” z albumu “Rivermind”
Brian Molley Quartet “The Man and the Lion” z albumu “Tùs / Origin” – BGMM Records
Horizon Trio “Pour des Prunes” z albumu “Oscilla”
Andrew MacKelvie’s Many Worlds “Mirror Era” z albumu „Many Worlds” – Watch That Ends The Night
https://donos.home.blog/2026/04/19/co-w-jazzie-piszczy-sezon-4-odcinek-15/
Parution chez Intakt de “Fables of Time” de Luciano Biondini, Michel Godard et Lucas Niggli. Avec leur musique poétique et énergique, ces trois conteurs originaires d’Italie, de France et de Suisse ouvrent une vue imprenable sur la Méditerranée au-delà des étroites vallées montagneuses.
3 invitations pour 2 à gagner pour le concert de Velvele + Etenesh Wassié Quartet samedi 18 avril à 20h30 à la Maison du Peuple - la FraternelleOuverture dans un nouvel onglet à Saint-Claude (39). Cliquez sur " contacter l'émission " et laissez vos nom et prénom. 1 invitation pour 2 pour les 3 mails tirés au sort.
La musique de ces trois personnalités musicales se nourrit de sa poésie, de la beauté de ses sonorités, de la profondeur de sa réflexion et de l’entrelacement entre composition et improvisation. Des compositions originales côtoient des variations sur Radiohead et Monteverdi et se fondent, sur “Fables of TimeOuverture dans un nouvel onglet”, en une musique émouvante, pleine d’énergie et d’un humour subtil.
Un trio aux trois leaders, tous trois à l’aise dans des langages musicaux différents et au sommet de leur art technique. Ensemble, ils forment une unité que l’on trouve rarement. Treize ans après les deux CD très acclamés “What is There What is Not” et “Mavi”, le troisième opus tant attendu de ce trio extraordinaire est enfin là. « Le chemin proposé à l’auditeur est plein de surprises et de joie – on ne sait jamais ce qui nous attend au détour d’un virage : une promenade à travers une mélodie Renaissance majestueuse, une soudaine poussée d’énergie issue de passages d’improvisation libre, une évocation de danse villageoise d’un pays imaginaire bordé par le désert, les Alpes et la campagne, un éclair de funk, et parfois toutes ces choses à la fois », écrit Francesco Martinelli dans les notes de pochette.
(extrait du communiqué de presse en anglais).
https://www.radiofrance.fr/francemusique/podcasts/au-coeur-du-jazz/luciano-biondini-michel-godard-lucas-niggli-trio-intemporel-sans-frontieres-57064900
Luciano Biondini er en italiensk trekkspiller, som oppholder seg innenfor jazzen og folkemusikken. Han har dukket opp på en rekke album fra forskjellige musikere, så som Gabriele Mirabassi, Fratelli Mancuso, Ivano Fossati, Samo Šalamon og Rabih Abou-Khalil.
Michel Godard er en fransk avantgarde-jazz- og klassisk musiker. Han spiller tuba og forgjengeren til tubaen, kjent som serpent. Han hhar gjort konserter og plateinnspillinger med musikere som Michel Portal, Louis Sclavis, Enrico Rava, Horace Tapscott, Kenny Wheeler, Ray Anderson, Rabih Abou-Khalil, Sylvie Courvoisier, Simon Nabatov, Samo Šalamon, Linda Sharrock, Pierre Favre, Misha Mengelberg, Gabriele, Dave Bargeron og mange flere.
Trommeslageren og perkusjonisten Lucas Niggli er født i Kamerun, men har mesteparten avv livet bodd i Sveits, og har vært en fast musiker i flere år på plateselskapet Intakt Records. Han har medvirket på en rekke utgivelser, og den trioen vi møter på denne utgivelsene rr langt fra ny. De har tidligere gjort plateutgivelsene What is There What is Not, (Intakt Records, 2011) og Mavî (Intakt Records, 2013).
Det er den originale instrumetsammensetningen trekkspill, tuba, serpent, trommer og perkusjon vi får møte på denne utgivelsen, hvor folkemusikken og den improviserte musikken møtes i skjønn forening. Låtene er laget av Biondini og Godard, pluss at de sper på med en komposisjon av Radiohead («Knivers Out»), Claudio Monteverdi («Vi ricorda, o boschi ombrosi»), Carla Bley («Lawns») og Steve Swallow («Dopo il tormento»). Og alt er innspilt den 21., 22, og 23. juni 2025 i Cicaleto Studios i Arezzo.
Her oppe i fjellheim på Voss, hvor jeg er med i den lokale jazzklubben, har vi en stund snakket om et samarbeid med den utmerkede Osafestivalen, som presenterer folkemusikk og verdensmusikk av ypperste kvalitet, tenker jeg at denne trioen burde være et utmerket samarbeidsprosjekt for oss og Osafestivalen. For dette er en, nærmest, perfekt blanding av strålende, europeisk jazz og folkemusikk fra Sør-Europa, fremført av fremragende musikere som er mestere innenfor begge stilarter.
De starter med Godards fine og, relativt, lyriske «I cercaroti deli’ invisibile» før de gjør at taktskifte, og vi får Biondinis drivende og tøffe «Tempi passati». Deretter tar de det ned med Godards «Bellla madre d’amore», hvor Godard briljerer med utsøkt tubaspill.
Og sik fortsetter de med både poetisk og lyriske sekvenser hvor de tre historiefortellerne fra Italia, Frankrike og Sveits, som tar oss rett inn til utsikten over Middelhavet og fjelldalene i det sørlige Frankrike. Innimellom føler jeg at jeg nesten sitter på Henrys Bar i Vance med en knallsterk espresso og et ørlite glass og ser og hører på lokalbefolkningen med de tre musikerne som kommenterende stemmer. Og versjonen av Radioheads «Knives Out» gjøres personlig og usedvanlig fint.
Gjennomgående skifter Biondini og Godard med å føre «skuta», noe de gjør på en måte så man skulle tro de har vært sjømenn hele livet. Biondini er en strålende trekkspiller, som kan sammenlignes med flere syd-europeiske utøvere. Det er en intens stemning pluss et italiensk inderlighet i spillet hans som fascinerer, og Godard er en mester på tuba og serpent. Og bak ligger Niggli med et utmerket, rytmisk spill som i Radiohead-låta er relativt rocka, men hvor han spiller fritt og freidig i de fleste andre, uten at han går utenom hva de andre holder på med.
I tittelsporet legger jeg spesielt merke til Nigglis pågående og rytmiske spill som passer perfekt til de to andre, før vi får den lyriske og fine «L’aureola ritovata» av Biondini, hvor Gidard har funnet fram el-bassen, uten att det gjør noe som helst. Denne høres ut som en italiensk folkesang eller en låt av legendariske Paolo Conte, før Biondini improviserer fint rundt temaet.
Monteverdis «Vi recorda, o boschi ombrosi» blir en original og nydelig sak med Godard på serpent i front i deilig samspill med trekkspillet, før vi får Godards «The Golden Jar» med tubaspill, nesten, ut av denne verden. Vi har noen utmerkede tubaspillere her oppe i nord også, men jeg har til gode å høre de overgår det spillet vi får fra den gode franskmannen her. Fantastisk. Og sammen med, typisk, italiensk trekkspill og lekne trommer, blir dette en perle.
Så går det mot slutten med Carla Bleys «Lawns» og Steve Swallows «Dopo il tomento». Og å avslutte med to låter fra fra det kreative radarparet Bley/Swallow er en utsøkt idé. Carla Bley har skrevet noen av de vakreste balladene i jazzhistorien, og «Lawns» er, utvilsomt, en av disse. Og her fremføres den på aller beste måte med Godard i front, før vi får en nydelig trekkspill-solo, hvor også Niggli kommer smygende og Godard finner fra el-bassen. Nydelig og en halv!
Så rundes det hele av med Steve Swallows «Dopo il tomento». Swallows liv ii jazzen innbefatter hele jazzhistorien fra begynnelsen av 1960-tallet og fram til i dag. Og den versjonen vi her får av låten, blir en utmerket hyllest til bass-mesteren. Og som siste låt på konsert e...
Jazz mit Bauhelm
Der US-Bassist und Komponist Michael Formanek lässt mit „New Digs" ausrichten, was heute State of the Art im Jazz ist.
M an darf immer gespannt sein, wenn der Name Formanek am Türschild steht. Da ist einer, der nicht renoviert, sondern gleich das Haus neu deckt verspielt, verschroben und verdammt wach. Der US-Bassist hat seine Finger immer am Puls der Zeit, vor allem, wenn er wieder einmal selbst zur Feder greift. Da steckt viel Jazz mit Disziplin und Technik drin, aber mindestens ebenso viel Frei- und Frechheit.
Der Titel seines Albums klingt aber eher bescheiden. Mit „New Digs" meint man in Brooklyn doch eher eine neue Bleibe als das, was hier gebaut wird. Denn Herr Formanek ist selbst der Architekt bzw. mit seiner starken individuellen Klangsprache ein formidabler Komponist des State of the Art im Jazz und obendrein ein raffinierter Arrangeur.
Man muss kein Insider mehr sein, um die Namen seines Ensembles schon als halbe Miete des Unternehmens zu verstehen. Mit Gitarristin Mary Halvorson, Drummer Tomas Fujiwara und Pianisten Alexander Hawkins ist der Rohbau schon insofern kühn besetzt, weil Hawkins dafür extra an die Hammond einberufen wurde. Was sich im Ergebnis zwischen innovativer Extravaganz und schmatzendem Groove als Glücksgriff erweist. Komplettiert wird das Ensemble durch ein Bläsertrio, dem mit den Saxofonisten John O'Gallagher und Chet Doxas sowie Trompeter Joao Almeida auch nicht gerade Ministranten angehören.
Die polyphonen Texturen verrühren Idiome vom Bebop bis zum Free und Soul Jazz und scheinen von behutsamer Entspannung und brennender Kakophonie unendlich dehnbar. Bisweilen kantig mit Bläsersätzen, die als formale Anker dienen. Das ergibt ein virtuos verschachteltes Statement zwischen Tiefgang und Groove, klug gebaut, verspielt und mit der Portion Witz, die zeigt, dass der Meister nicht nur ernst macht, sondern auch Spaß daran hat.
Es liegt wohl in der Natur der Sache, dass eine derart große Band, wie sie Michael Formanek unter dem Namen New Digs vor gut zwei Jahren zusammengestellt hat, sehr verschieden und abwechslungsreich klingen kann. Der 67jährige Bassist hat dieses Septett zudem um die Orgel formiert. Oder anders ausgedrückt: Im Mittelpunkt der Kompositionen dieses Albums steht in diesem Fall Hammond B3 Organist Alexander Hawkins. Dieser tritt jedoch nicht als ein forscher, virtuos agierender Solist ins Rampenlicht. Es ist eher der Orgel-Sound der „New Digs“ bestimmt, ein Klang, den Formanek schon früher in seinen stärker Rock und Soul inspirierten Bands sehr liebte.
Neben Hawkins und Formanek standen für „New Digs“ im August des letzten Jahres in den portugiesischen Studios bereit: John O'Gallagher (Altsax), Chet Doxas (Tenorsax, Klarinette), Joao Almeida (Trompete), Mary Halvorson (Gitarre) und Tomas Fijiwara (Schlagzeug). Eine illustre, hochkarätige Truppe, die ständig die Balance zwischen notierter Komposition und freier Improvisation neu justiert. Dabei beeindrucken sowohl avantgardistische Interaktionen („New Orld World“), als auch wunderbar inspirierende Bassfiguren („Gone Home“), oder aber die Band lässt swing- und grooveorientiert aufhorchen („Aka The Stinger“). Immer wieder ändert die Musik ihren Aggregatzustand, klingt mal handfest strukturiert, mal flüssig eloquent, mal abstrakt verhangen. Ein Album voller Überraschungen und pulsierender Subversivität.
https://www.kultkomplott.de/Permalink/Artikel/3954/#article_anchor_3954
Die Besetzung dieses Trios ist seltsam genug: Ein Kammerensemble dem äussern Anschein nach, entfaltet es gleich im ersten Stück mit dem programmatischen Titel «I cercatori dell’invisibile» («die nach dem Unsichtbaren Suchenden») eine orchestrale Power ohnegleichen.Luciano Biondini an dem etwas überinszenierten, das heisst am Mischpult in den Vordergrund gerückten Akkordeon, Michel Godard an der Tuba und ihrer frühen Variante, dem schlangenförmigen Serpent, und Lucas Niggli an Schlagzeug und vielerlei Perkussion – das klingt eher nach Guggenmusik in nuce als nach dem vierten Mann des Unternehmens, der da zumindest mit seinem langen Schatten präsent ist: kein Geringerer als Claudio Monteverdi, Grossmeister des Madrigals und Pionier der Oper an der Schwelle der Renaissance zum Barock (1567–1643). Eine Art Shakespeare der Musik mithin.Zumindest in den vier Titeln von Godard und Monteverdis eigenem «Vi ricorda, o boschi ombrosi», also der Hälfte von allen, ist Monteverdi in «Fables of Time» (so der Titel der CD) präsent. «Für mich», sagt Godard, «war Monteverdi schon immer von grosser Bedeutung. Er war eine meiner ersten musikalischen Überraschungen und auch mein erster Zugang zur alten Musik. Seine Musik hat mich so tief berührt und seitdem nicht mehr losgelassen.»So ist Monteverdi ein Zentrum der keineswegs konservativen, gelegentlich Mann ausgesprochen entfesselten, ja, wilden Musik dieser «Fables of Time». Zwei weitere, besonders ausgelassene Kompositionen stammen von Biondini, je eine weitere von Carla Bley und von Steve Swallow, mit dieausformuliertesten des ganzen Albums, das aber in keinem Momentoverwritten ist. Im Gegenteil. Es wurde im Studio in einem Zug und ohne jegliche nachträglichen Korrekturen und redaktionelle Eingriffeaufgenommen. Sozusagen «live im Studio».Das ist ein Grund dafür, dass bei allem Respekt vor der alten Musik nie der Eindruck einer akademischen Veranstaltung aufkommt. Der andere: Die drei sind, bei aller musikhistorischen Bildung, zu sehr mit dem Jazz vieler Ausdrucksformen aufgewachsen, um nicht einen selbstverständlichen Drang zur Improvisation auszuleben.
You don’t have to dig far into the lore of the Sylvie
Courvoisier Trio to encounter its origin story. Back
in the 2000s, when Courvoisier spent a lot of time
working with John Zorn, he spent some of that time
leaning on her to start a trio. The pianist resisted,
opining that the format was too straight, too burdened
with expectation and there was no way she was going
to play standards. But Zorn has ways of getting his
way, and it turns out that there was plenty of potential
in the idea. Éclats - Live in Europe is the fourth that
Courvoisier, Drew Gress (bass) and Kenny Wollesen
(drums) have made together since 2014. There’s nary a
standard among them; in fact, one thing made plain by
this concert recording is just how good the leader is at
composing for this setting, and how good she and her
accompanists are at renewing it.
This album’s material is drawn from its three
predecessors, but none of it feels rote. The performances
abound with stylistic variety and engaged interaction,
and while Courvoisier’s writing can be very complex
and demanding, it is also designed to share the joy of
high-level playing between musicians and listeners.
Take album closer “Downward Dog”, which was
originally recorded on the trio’s debut, Double Windsor.
After an intro that seems to flirt simultaneously with
Cecil Taylor and George Gershwin, it plunges into a
complex theme that elicits quite different solos from
each player. Gress is pithy and light on his metaphorical
feet; the pianist builds a lengthy statement that puts
her virtuosic control of her instrument up front;
Wollesen launches a series of arcing rhythmic figures
that contain, but are never derailed, by his alternation
of explosive and deescalating punctuations. And in
that sequence of singular statements, one sees just
why Zorn was right to keep bugging Courvoisier those
many years ago.
These three musicians don’t rehash the format’s
tropes; they write their own chapter in the piano trio’s
ongoing story.
Is “éclats” here fragments suddenly ejected from a breaking body, sharp and sudden sounds, or simply something that commands admiration? Probably a bit of all at once.
What you hear is a wide spectrum, touching on all forms of jazz, from the more grounded to the more exploratory, yet in a way that seems to reconcile everything and make sense of the whole burst of pieces. And in the end, what remains is exactly that, an éclat of jazz and an éclat of admiration.
https://bestofjazz.org/jazz-march-2026/
Diese Aufnahmen klingen, und das ist absolut respektvoll und wertschätzend gemeint, nach Alltagsmusik. „Fables Of Time“ entfacht einen melancholischen Hauch, der durch Gassen und Ruinen streift, der durch verlassene Parks und über bevölkerte Plätze weht. Ein Atem voll unvergleichlichem Leben, gespielt auf Instrumenten, wie man sie in dieser Zusammenstellung nur selten findet. Gemeinsam stehen sie für einen Sound, der Vergangenes und Gegenwärtiges miteinander verbindet, der Schmerz, Freude, Spontanität mal kräftig evozierend, mal federleicht zum Ausdruck bringt.
Luciano Biondini (Akkordeon), Michel Godard (Tuba, Serpent, E-Bass) und Lucas Niggli (Drums, Percussion) haben schon einige Aufnahmen miteinander eingespielt und waren gemeinschaftlich schon etliche Male erfolgreich auf Tour. Dabei begeisterten sie ausnahmslos mit einer zeitlosen Klang-Melange, die das Mittelalter, Neue Musik und zeitgenössische Improvisation funkelnd miteinander verbindet. Das Trio ist in der einmaligen Lage, schwungvolle Volkstänze neben kompositorische Vorgaben von Claudio Monteverdi zu platzieren, melancholische Pop-Hymnen von Radiohaed mit den Tonfolgen von Carla Bley oder Steve Swallow zu verknüpfen. Zudem sind ihre eigenen kompositorischen Möglichkeiten beachtlich und ihre Improvisationskunst vor jedem Zweifel erhaben. Rauschende Hymnik steht neben instrumentaler Virtuosität, schlacksige Melodienlinien wechseln hin zu lyrischen Intermezzi. Alles in allem atemberaubend – schön.
https://www.kultkomplott.de/Artikel/Musik/Archiv/